Sett av tid til å være kjærester!

Jeg har akkurat kommet hjem fra 12 dager på tur med min kone. Bare oss to i 12 dager. Ingen barn eller vennepar. Dette er noe vi gjør hver høst, og jeg har ofte fått høre hvor heldige vi er som har anledning til det. Om våren pleier vi også å ha en tur sammen, men da gjerne bare en weekendtur et eller annet sted. Den har til og med gått «helt» til et hotell i Bergen.

Jeg har kommet i en alder der mange av vennene mine har voksne barn som enten er iferd med å forlate, eller allerede har forlatt «redet». For første gang på mange år er det ikke barn hjemme. Mor og Far løfter blikket, og oppdager at de bor sammen med en fremmed. «Limet» har forlatt dem. Livet har gjerne stort sett handlet om barna de siste 20 årene, med familieferier, fotball, musikk eller andre aktiviteter. I tidlige faser var gjerne omkvedet at «vi får mer enn nok tid til å tilbringe sammen når vi blir gamle». Etter hvert utviklet en seg i hver sin retning, og plutselig så bodde man altså med en fremmed. Noen ganger klarer par å komme igjennom denne vanskelige fasen, og noen ganger går en hver til sitt. Uansett er det en situasjon som er kjedelig å komme i – og som jeg og min kone har bestemt oss for å gjøre alt vi kan for å unngå. Da vi fikk barn bestemte vi oss for at vi skulle være sammen lenger enn barna skulle bo hjemme.

Det er en gammel vits som går som følger:

Mannen sitter og smiler i lunsjen. «Ka går det i?» spør en av kollegene hans. «Tror du ikke TV’en røk igår kveld? Måtte sitte å snakke med madammen hele kvelden … Hyggelig jente. forresten!».

Veldig ofte når jeg forteller mennesker om hvor jeg og mine kone har vært, og hva vi har gjort, blir vi fortalt hvor heldige vi er som kan dra på slike turer, men det har faktisk ikke noe med hell å gjøre. Det handler om planlegging og prioritering. Vi planlegger disse turene ett år i forkant og bestiller tidlig, slik at perioden er låst i kalenderen. Og vi er begge fast bestemt på at perioden ikke kan endres. Så er vi lojal mot dette, selv om vi begge to er svært travle mennesker. Og når vi er borte, sørger vi for å ha felles opplevelser. Vi spiser alle måltider sammen, ser filmer sammen og utforsker nye aktiviteter sammen. Dette er oss to sin tid. Vi er også veldig klar over at vi er privilegerte som kan bestemme over egen tid og arbeidssituasjon, at vi ikke trenger å spørre noen om å få fri fra arbeid.

Men det trenger faktisk ikke å være en 12 dagers tur. Det trenger ikke en gang å være en helg. Det holder med en tur på kino, eller en spasertur en kveldsstund. Om dere har hund, så er det for eksempel en glimrende anledning til å gå tur SAMMEN – ikke bare finne ut «hvem sin tur det er» å lufte hunden. Kanskje dere kan gå ut en dag i uken å spise lunsj sammen? Det trenger ikke å være en «anledning»og en må ikke vente til «det passer». En må sette av tiden og så gjøre det, og være lojal mot beslutningen. Jeg tror at dersom flere par med små barn hadde prioritert litt tid til å være kjærester underveis i den krevende perioden, så hadde mange skilsmisser vært unngått. Det som er saken med dette, som med alt annet jeg skriver om, er at igjen handler det om å ta bevisste valg, bestemme seg for hva en vil og deretter gjøre noe med det. Og det jeg skriver om nå, det kan ALLE gjøre noe med. Dersom en prioriterer tid SAMMEN isteden for alle aktiviteter en kan gjøre hver for seg så blir det bare hyggeligere å være med hverandre. Pleie de sidene av hverandre som gjorde at man ble forelsket i utgangspunktet, og bruke tid på å se etter det positive i partneren sin. Min erfaring er at dette virker!

Husker DU å være kjæreste?

Recent Posts