I don´t call play – play, and work – work, it is all living!

En dag for flere år siden kom jeg over dette sitatet av den britiske forretningsmannen og multigründeren Richard Branson.

Lenge forsøkte jeg å finne en god norsk oversettelse på dette uttrykket, i flere år faktisk, men har enda ikke klart å finne noe som er like dekkende og treffende. Mine Facebook venner kjenner uttrykket, da jeg i lang tid nå har brukt dette uttrykket i svært mange av mine Facebook poster.

Dette har blitt mitt livsmotto, og som den observante leser kanskje har lagt merke til; det er undertittelen på websiden min. #ItIsAllLiving er både et uttrykk og et utsagn som dekker min innstilling til livet.

Så hva betyr det egentlig? Hva er det jeg mener?

Det snakkes veldig mye i disse tider, sannsynligvis mer enn noensinne, om viktigheten av å finne en balanse i livet. Når vi hører ordet balanse er det mange av oss som forbinder dette med likevekt. En som balanserer på stram line må sørge for at vekten er lik på begge sider.

Vi blir stadig fortalt at et balansert liv skal bestå av like deler arbeid, fritid og hvile. I dette ligger det etter mitt skjønn en stor felle, en mulighet for å strebe etter noe som for de fleste er uoppnåelig og dermed utløser mer stress og utilfredshet enn noe annet.

Tenk om vi til stadighet skulle gå rundt med en følelse av at vi heller skulle vært et annet sted, eller gjort noe annet, eller vært med noen andre. At vi burde jobbet mindre, hatt mer fri og fått mer mosjon eller hvile eller begge deler… eller alt! TENK hvor slitsomt DET hadde vært (litt ironi der ja).

Akkurat sånn er det jo svært mange som har det. Jeg var der selv for en stund siden. Og ja, det var virkelig slitsomt. Jeg ble faktisk syk av det. Syk av å hele tiden tenke på hva jeg BURDE ha gjort, hvor jeg SKULLE ha vært, hva jeg MÅTTE få unnagjort og alt som IKKE ble gjort. Det var da jeg gjorde Richard Bransons ord til mine: It Is All Living.

For jeg måtte innse at det ikke var mulig for meg å finne likevekt og balanse mellom jobb, fritid og hvile. Jeg hadde malt meg selv inn i et hjørne i livet.

Jeg hadde påtatt meg så mange utfordringer og forpliktelser at jeg i hvert fall ikke hadde anledning til å hvile. Til å stoppe opp. Eller til å «slå av».

Når jeg attpåtil har en godt over normal evne til å bekymre meg for hva som helst, når som helst, hvor som helst, ja da er det vel ikke vanskelig å se bildet av en stresset, overarbeidet mann med skuldrene over ørene. Det var på tide å ta grep.

Som gründer er det ikke bare å slå av. Når jeg hadde kommet så langt at jeg hadde ansatte og kolleger hvis levebrød var avhengig at virksomheten jeg har grunnlagt faktisk går rundt, at kunder får det de forventer, ja da er det ikke bare å stoppe.

For ikke å snakke om at jeg jo ønsker å holde på med det jeg holder på med, nemlig å begeistre mennesker. Så – hva måtte jeg gjøre? Jo jeg måtte ta #ItIsAllLiving inn i hverdagen min

Det handler om å leve. Om å være tilstede der jeg er. Om å ha fokuset på det jeg til enhver tid holder på med. Om å omgås de menneskene som er rundt meg. Om å sette pris på det jeg holder på med. Om å være glad for at jeg for lov til å gjøre ting, ikke føle det som et ork. Uansett hva det er. Uansett om jeg liker det eller ei.

En klok mann sa en gang at om noe er verdt å gjøre, ja så er det bedre å gjøre det dårlig til å begynne med enn å ikke gjøre noe i det hele tatt. Så jeg måtte begynne et sted.

Begynne med å øve på å fokusere på de gode tingene. Fokusere på at jeg var heldig som hadde en jobb, at jeg var heldig som fikk lov å arbeide med de tingene jeg setter sånn pris på.

Fokusere på å være glad for hver ny dag i livet. Være takknemlig for at hver ny dag gir meg anledning til å leve. Til å omgås mennesker, til å være der for familien min, kollegene mine, vennene mine. Fokusere energien min på de tingene jeg vet jeg kan gjøre noe med, og trene på å la de tingene jeg IKKE kan gjøre noe med ligge.

Jeg måtte lære meg å tømme hjernen min for bekymringer jeg ikke kunne gjøre noe med, og jeg måtte øve på å skrive ned notater slik at jeg ikke måtte gå rundt å huske på en hel masse ting hele tiden.

Mer om dette finner du i e-boken «Vil Du Ha Bedre Dager»:

Last ned «Vil du ha bedre dager» gratis her

Men det viktigste jeg måtte lære meg var å slutte å bruke energi på å vente på å komme et annet sted, eller til en annen tid eller annen situasjon.

Og det var det aller vanskeligste. Det som tok mest tid. Jeg strever med det av og til enda, men du verden så mye flinkere jeg har blitt nå enn da jeg startet. Og det har hatt virkninger i hverdagen min som jeg ikke engang kunne drømt om for en tid tilbake.

Det å møte mennesker med et smil i stedet for en rynke i pannen har åpnet utallige dører. Å be noen om hjelp med et smil i stedet for ett irritert uttrykk i ansiktet kan utgjøre den store forskjellen mellom å ikke få hjelp, og å få all den hjelpen en trenger – og litt til.

Å være tilstede der jeg er har satt meg i stand til å virkelig se og å lytte til menneskene rundt meg, noe som igjen har gitt meg helt andre gleder og muligheter enn tidligere, da jeg var mer opptatt av at mine utfordringer måtte bli løst.

Alt det jeg snakker om her er enkelt, men det er ikke lett. Det tar tid, det krever innsats og det krever en god del selvdisiplin. For det er lett å gi opp når det ikke virker første dagen eller første uken. Men etter en stund begynner det å sitte, og når da livet blir en helhet, og ikke ulike faser og perioder som skal balanseres, ja da blir faktisk hverdagen uendelig mye triveligere både for deg og de rundt deg.

«Det er farlig å leve, du kommer til å dø av det» heter det. Da er det vel viktig at vi gjør det vi kan for at livet skal virke best mulig? Husker du å leve? Hele tiden?

For