Å dele et måltid

Å spise sammen – dele et måltid – har vært en viktig omgangsform for mennesker så langt tilbake i historiene vi kan spore sivilisasjon. Det å møtes rundt mat, utveksle historier mens en spiser, og å dele det en har, er noe mennesker har gjort i all tid. Dette er en tradisjon jeg mener det er viktigere enn noensinne å ta vare på.

Vår familie er det mange vil kalle i overkant aktiv. Noe av det som kommer ut av å leve under mottoet «It Is All Living», er at vi er mye på farten. For ikke å snakke om at når en velger av å leve av å underholde andre, ja da må en jo arbeide når «andre» er i modus til å bli underholdt. Og det er gjerne når de har fritid. Hjemme hos oss er derfor enhver dag en potensiell arbeidsdag, og det er nesten like vanlig at vi skal arbeide, eller å ha en aktivitet, om kvelden som om dagen. Derfor er det veldig viktig at vi finner forum og anledninger til å være sammen. Hjemme hos oss er dette først og fremst rundt middagsbordet. Selv om en av oss i familien skal avgårde på en kvelds eller ettermiddags-aktivitet forsøker vi å spise middag sammen hver dag. Middagsbordet er skjermfri sone, og vi har en regel om at alle som er rundt bordet skal delta i den samme samtalen. Dermed blir det en fin felles opplevelse for hele familien.

Jeg opplever ofte å spise med mennesker i andre sammenhenger. Veldig ofte opplever jeg når jeg sitter og deler et måltid med mer enn 3 stykker at der foregår minst 2 samtaler, samtidig som noen sitter med fokus å en eller annen skjerm. Maten inntas mekanisk og når måltidet er over går en hver til sitt. Ingen følelse av felleskap kom ut av dette. Og sånn blir det som med så mye annet, når vi ikke bevisst går inn for å sette noen kjøreregler.

Jeg er på ingen måte motstander av hverken skjermer eller teknologi. Jeg er veldig glad i dingsene mine, og bruker mye tid både på internet generelt og sosiale medier spesielt. Jeg har også barn som er ivrige «skjerm-brukere». Og jeg synes det er helt greit. De kunnskaper mine barn har tilegnet seg når det gjelder både språk, koordinasjon, historie og mye annet, står ikke tilbake for mye av det jeg lærte ved å lese bøker da jeg var på deres alder. Om det er kulere å lese Greven av Monte Cristo, eller å spille et historisk spill og se en historisk film, vil jeg faktisk ikke mene så mye om. Mine barn er iallfall ikke mindre kunnskapsrik enn jeg var da jeg var på deres alder. Poenget er, at når vi setter oss ned for å dele vårt felles måltid, ja da gjør vi det uten skjerm. Vi prater sammen, vi deler erfaring, vi spør hverandre spørsmål, og vi er gjensidig forpliktet til hverandre om å være tilstede i øyeblikket. Vi velger å gjøre det. Vi «lar» det ikke bare skje.

På denne måten får vi verdifull tid sammen, og middagen blir dagens familiehøydepunkt. Altså – vi overholder de kjøreregler vi selv har satt. Ingen tar telefonen om den ringer – med mindre vi venter en viktig samtale, og da gir vi beskjed i det vi setter oss at vi venter en samtale vi muligens må ta.

Regelen om at det bare foregår en samtale gjør at ingen føler seg utelatt. Vi er alle med i den samme samtalen og dermed i fellesskapet. Dette kan virkelig anbefales. Heller ikke dette kommer av seg selv, en må foreta noen bevisste valg. Men tro meg – det virker!

Hvordan foregår måltidene hjemme hos deg?