Å gå den ekstra milen

I romertiden kunne en romersk soldat tvinge en hvilken som helst mann som ikke var romersk borger, til å bære utstyret hans en romersk mil. Dersom den som fikk kommandoen om å bære ikke lystret, kunne den romerske soldaten drepe ham. Der var imidlertid en bestemmelse til når det gjaldt dette. Om bæreren valgte å bære to mil istedenfor en, måtte romeren betale ham.

Altså – ved å gjøre mer enn den han var pålagt, oppnådde mannen som bar, mer enn han hadde krav på. Dette er virkelig livsvisdom: Ved å gjøre mer enn det du må, så vil du få mer enn du har.

Forleden pratet jeg med en ung mann som ikke hadde fått lærlingplass. «Jaha» spurte jeg, «hva skal du gjøre fremover nå da?» «Det kommer til å gå fint» svarte han, «jeg jobber allerede på det verkstedet jeg har lyst på lærlingplass hos». Den driftige unge mannen har nemlig gått til verkstedet og spurt om å få arbeide der uten lønn frem til de skal ta inn nye lærlinger om noen måneder. Så nå har han jobb. Ikke spesielt godt betalt, men dog, han jobber med det han ønsker å utdanne seg som. Ikke minst, de som eventuelt skal gi han kontrakt som lærling får anledning til å bli kjent med ham. Snakk om å være villig til å gå den ekstra milen.

Forrige uke skrev jeg om å gjøre det andre ikke gjør for å ha det andre ikke har. «Er du villig til å gjøre det som skal til» var det siste jeg spurte om. Og så møter jeg altså en 17-åring som har guts og pågangsmot og vilje til å ofre noe for å få det han vil ha.

I en tid der jeg har inntrykk av at mer og mer handler om «what’s in it for me», hva en har krav på og hva andre skal yte for «meg», var det virkelig befriende med denne opplevelsen. For det er jo sånn jeg lever mitt liv. Jeg må yte for å få. Hver dag. Jeg må skrive for at du skal lese. Jeg må dele for at du skal finne. Jeg må skape for at du skal oppleve. Og jeg må levere for at noen skal betale for det jeg leverer. Ergo – hver eneste dag, uke og måned må jeg gjøre det som skal til for å sikre at bedriftene mine, de ansatte og jeg skal ha noe å leve av. Jeg kan ikke sitte ned og vente på at andre skal ordne for meg. Jeg har måttet levere gratis foredrag, gratis underholdning, levere tjenester uten å få betalt mange ganger for å bygge tillit hos de som ender opp med å handle hos meg. Jeg har jo levd i underholdningsbransjen i hele mitt liv, og det er forbausende mange som ikke ønsker å betale for å bli underholdt om de kan slippe. Så jeg og mange av mine kolleger har stilt opp mange ganger og gjort mye mer en vi har måttet. Og har blitt belønnet for det. Kanskje det er derfor også jeg hevder at vi som lever av å underholde andre, har en høyere arbeidsmoral og lavere sykefravær enn veldig mange andre. Vi kan nemlig ikke bare melde oss syk om vi har en dårlig dag. Vi må være villige til å gjøre mer enn vi må. For om vi bare gjør akkurat det, da er det ingen som vil kjøpe tjenestene våre. Og på den bakgrunnen var det jeg ble så oppmuntret av historien til 17-åringen som jeg er helt sikker på kommer til å få lærlingplassen sin i november!

Det sies at dersom du behandler et menneske som det «det er» utvikler dette mennesket seg aldri. Behandler du mennesket derimot som det det kan BLI, ja – da oppmuntrer vi til utvikling, og hjelper vedkommende til å oppfylle sitt potensiale. Og igjen koker det hele ned til:

Kan du gjøre noe med det?

– OG, er du villig til å gjøre det som skal til?