Det er i motbakke det går oppover

Renten er satt til null. Arbeidsledigheten er historisk høy. Kronekursen er historisk lav. I følge FHI kommer smittevernstiltakene til å vare minst ut 2020. Vi må holde en meters avstand. Vi skal ikke klemme, vi skal ikke samle folkemengder, vi skal ikke håndhilse og vi skal ikke reise. Hver og en av oss skal tilbringe så mye tid som mulig inne i våre egne bobler for at vi ikke skal smitte hverandre. Hvordan skal dette gå?

Jeg er en fysisk person. Jeg klemmer, jeg håndhilser, og jeg berører ofte de jeg snakker med for å understreke et poeng. Mitt primære kjærlighetsspråk (se https://www.5lovelanguages.com/quizzes/) er fysisk berøring. I tillegg er det mitt levebrød å samle mennesker. Og det er jo ikke akkurat enkelt om dagen… Jeg må innrømme at livet er ganske tøft akkurat nå!

Men hvor privilegert er jeg ikke likevel:

Jeg bor i et fritt land, med en statskasse som har reserver, slik at myndighetene faktisk har mulighet til å hjelpe i krisetider. Jeg har venner som ringer og spør hvordan det går. Jeg har venner JEG kan ringe til for å ta en prat. Det er fred i landet vårt. Selv om arbeidsledigheten i Norge er rekordhøy er den altså «bare» på 14% – det betyr nemlig at 85 av 100 mennesker er i arbeid. Smittetallene går ned. Folk blir friske – det er mange flere som blir friske fra covid-19 enn som dør. Det er vår, golfbanen er åpen og jeg klarer å generere noe business. Det er opp til meg hvor fokuset mitt skal være.

Selv om motbakken er bratt, tung og ser ut til å være lang, så tror jeg at ved å ta et skritt om gangen, en dag om gangen og ved å gjøre det beste ut av hver eneste dag, så blir det bra til slutt. Personlig synes jeg det er godt å se at regnbuen blir brukt som symbol på at «alt skal bli bra». Selv om verden nok aldri blir den samme, er det opp til oss alle å gjøre den så god som mulig. Være inkluderende, bære over med hverandre, og å hjelpe hverandre. Hver og en av oss må hjelpe den andre opp bakken, selv om noens motbakker er tyngre og brattere enn andres.
Jeg tror at alt blir bra. Annerledes, men bra. Samtidig klarer jeg ikke å forholde meg til at «det ordner seg» for det tror jeg ikke «det gjør». Jeg tror hver og en av oss må bidra til å ordne «det»!
Jeg bestemmer meg for at hver dag skal være en god dag. Jeg bestemmer meg for at det jeg skal si til andre skal ha et optimistisk fortegn. Jeg bestemmer meg for å lete etter muligheter. Jeg bestemmer meg for å lete etter det som er godt. Jeg bestemmer meg for å finn ut hva de rundt meg lykkes med. Jeg bestemmer meg for å gjøre så godt jeg kan. Hver dag!

Flere ganger om dagen!

Og jeg bestemmer meg hver kveld når jeg legger meg for å fokusere på det som har vært bra idag!

Hver dag!

Og jeg fortsetter å gå oppover motbakken med nysgjerrighet på hva som venter meg på toppen. For opp skal jeg!!

Går du også i motbakke?