Døden – og livet…?

Død. Det er stort fokus på døden om dagen. Uansett om det er nyheter på internet, radio eller tv, så handler mye om død. Dødstall i forbindelse med den pågående krisen. Mennesker dør, forretninger og bedrifter dør, vaner dør, det er fryktelig mye fokus på død og elendighet. Ordet død er skremmende, og døden er noe vi i dagens samfunn har gjort så mye som mulig for å distansere oss fra.

Døden er endelig. Derfor er den også skummel. Men døden er faktisk en like naturlig del av livet som fødselen er. Uansett om vi liker den eller ei. Jeg tenker av og til på døden. Og i disse tider, kanskje enda mer enn ellers. For det er nå en gang sånn at jeg i en alder av snart 52 år har opplevd å miste mange av mine kjære. Jeg har ingen besteforeldre lenger, min mor lever ikke, og jeg har mistet både venner og kjære. Og jeg har for lenge siden måttet innse at også jeg skal dø en dag. Men når den dagen kommer, det har jeg heldigvis ingen anelse om. Og derfor er det så enormt viktig at jeg konsentrerer meg om å leve, istedenfor å ha fokus på å dø! Men akkurat det er spesielt vanskelig i disse dager, for når vi oppsøker nyhetene, så skulle en tro at det lå hauger av lik i gatene rundt oss, og at «døden lurer bak hvert hjørne». Men om vi klarer å løfte blikket så er det faktisk ikke sånn, selv om Covid-19 pandemien pågår for fullt.

I Norge er det når jeg skriver denne bloggen (fredag 3 april) meldt om 54 dødsfall knyttet til pandemien. Torsdag 12 mars døde den første pasienten i Norge. Det betyr at på 23 dager har vi mistet 54 mennesker. Og så kan vi være helt enige om at liv er hellig, og at «vi har ingen å miste». Men det er nå en gang sånn, som jeg sa tidligere, at døden er en del av livet. I vårt land døde 40.684 mennesker i 2019. Deler vi det på 365 blir det i snitt litt over 111 mennesker hver dag. Det betyr at i de 25 dagene vi nå teller (til og med idag, søndag) har 2785 mennesker forlatt oss her i Norge.

Det er på ingen måte min mening å bagatellisere noe som helst. Min mening er å forsøke å fokusere på LIVET, og at vi er mange som lever, og skal fortsette å leve. Jeg har mange venner i risikogruppen, både grunnet alder og helse, og jeg holder meg langt unna dem, for jeg ønsker selvsagt ikke å være en årsak til at noen blir syke, men jeg forsøker likevel hele tiden å fokusere på livet.

Så kan vi si at vi er heldige i Norge. Men la meg gi noen andre tall:

I Storbritannia dør i snitt over 500.000 mennesker hvert år. I USA 2,8 millioner, i Italia ca 630.000 mennesker også videre. Døden er rundt oss, hele tiden. Og nå hører vi om døden hele tiden!

Den svenske forfatteren Per Olov Enquist sa det så fint: «vi skal alle dø en dag, alle andre dager skal vi leve»

La oss fokusere på akkurat det! På livet, på alt vi kan gjøre med livet, så lenge vi har det. La oss fokusere på at vi alle har like mye tid, og at det er opp til hver og en av oss hva vi bruker den til! Om vi skal la oss skremme av alt som foregår rundt oss, så er det nok å være bekymret for. Men la nå døden ikke være en av de tingene vi bruker all vår energi på.

I «gamle dager» var døden mye mer integrert i hverdagslivet. Eldre familiemedlemmer døde hjemme. Man bodde tettere og det ble mer naturlig å ta avskjed. Sånn bor mennesker fremdeles i Italia og Spania. De er tett på hverandre på en helt annen måte enn vi er.

Og igjen – jeg vil ikke bagatellisere noe som helst, jeg ønsker bare å forsøke å være en litt optimistisk røst i all elendigheten vi nå vasser i fra minutt til minutt.

For min egen del tenker jeg følgende – Når vi vet hvordan mediene kan klare å blåse opp en enkel værmelding å varsle dommedag for noe som egentlig er en stiv kuling, eller kanskje til og med en liten storm, så er det ikke måte på hva de klarer å gjøre med den situasjonen vi er i akkurat nå. Jeg velger å fokusere på å leve, på at vi skal overleve, og på at livet er godt så lenge jeg har det. Når og om det kommer noe etter dette livet – det vet vi ingenting om, men det kan være tema for en annen blogg.

Konsentrerer du deg om livet?

Recent Posts