Er tiden moden?

Jeg er oftere og oftere i den situasjonen at jeg blir spurt om råd. Spesielt når det kommer til rutiner, produktivitet og tids-utnyttelse. Som oftest når jeg har lyttet til en problemstilling kommer jeg med et konkret forslag til hvordan en kan tilnærme seg problemstillingen på en annen måte, og forslag til nye rutiner og innfallsvinkler. Som oftest forsøker jeg å følge opp på et senere tidspunkt for å spørre hvordan det gikk.

Det rare er at veldig ofte blir svaret «jeg har ikke gjort det enda». Når jeg da følger opp med å spørre hvorfor ikke, blir svaret merkverdig ofte: «jeg har ikke funnet et passende tidspunkt». Det er da jeg virkelig blir forundret. For – hva er et passende tidspunkt for endring? For mange av oss vil svaret på dette være «aldri». For vi mennesker er ikke glade i endringer. Endringer medfører ubehag. Å gjøre ting på en ny måte eller å plutselig skulle endre miljø, medfører at en sannsynligvis må ut av komfortsonen. Og dit er det jo faktisk svært får mennesker som ønsker å bevege seg.

Det sies at endring tar tid. Men det gjør jo ikke det. Endring skjer i løpet av et millisekund. Bare spør noen som har vært i en ulykke, mistet jobben, blitt dumpet, vunnet i lotto eller blitt fridd til. Alt skjer på et øyeblikk. Sånn er det også med endringer vi gjør selv. Det er øyeblikket endringen skjer som er det NEST viktigste. Det aller viktigste er å være lojal mot beslutningen og konsistent i endringen. Men man må GJØRE det. Jo lenger en venter, dess verre blir det. Forleden måtte min sønn på 11 år rive av et stort plaster. Det var vondt. Så han kunne velge å lirke det av, og dermed ha vondt lenge, eller han kunne velge å rive det av fort, og bli ferdig med smerten fort. En vanskelig beslutning for en 11 åring. Og ofte er tilsvarende beslutninger minst like vanskelige uansett hvor gamle vi blir. Men igjen, stikkordet er altså å GJØRE noe. For om vi venter på det riktige øyeblikket eller den rette settingen, så kan det hende det ikke kommer. Og da ble endringen ikke iverksatt, og frustrasjonen en forsøkte å komme videre fra, den bare vokser. SÅ stikkordet er altså handling. Forfatteren Andy Andrews sier (fritt overtalt fra engelsk): Jeg vet at Vårherre ga meg evnen å fatte beslutninger. Han ga meg ikke nødvendigvis evnen til å fatte de RETTE beslutningene, men han ga meg evnen til å fatte beslutninger, og å gjøre dem rette etterhvert. Altså – justering og endring. Men det viktigste er altså at vi velger å gjøre noe. Når vi kan – ikke «når det passer». Og som alt annet jeg skriver og snakker om, det er opp til oss selv, og det hele koker nok en gang ned til:

Kan du gjøre noe med det?
Og – er du villig til å gjøre det som skal til?

Recent Posts