Farsdag

I dag skriver vi søndag 10. november 2019 og det er farsdag. Et fenomen som opprinnelig er skapt av handelsstanden, men som likevel er betimelig å markere, på linje med morsdag. Dager vi kan hedre mor og far. Selv har jeg vært far i snart 29 år og her kommer noen tanker om akkurat det.

Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør!

Hvor mange ganger har jeg ikke måttet si den setningen i alle disse årene. For, de fleste av oss ønsker jo å unngå at barna våre gjør de samme feilene, eller legger seg til de samme uvanene som vi har gjort. Dermed gir vi en masse velmente råd som står i sterk kontrast til egen adferd.

Tidene forandrer seg, og jammen har foreldrerollen også forandret seg fra jeg var barn og frem til nå, når jeg egentlig nærmer meg bestefar-alder. Graden av involvering i barnas liv har økt betraktelig, og der far i min barndom og ungdom var en som forsørget familien og stort sett overlot hverdagene til mor, lever vi i dag i en tid der både kultur og myndigheter har tvunget fedre til å involvere seg adskillig mer med barna. Dette er selvsagt en god ting, men fremdeles er det sånn at menn og kvinner er ulike, og dermed har fedre og mødre ulike tilnærminger til samme situasjoner.

I vår tid har uttrykket «Curling-Forelder» dukket opp. Dette er foreldre som går fremfor barna sine med kosten for å feie alle vanskeligheter til side. Det bygges «bobler» rundt barna, og graden av selvstendighet som forventes av en 12-13 åring i dag, er helt annerledes enn den var for 30 – 40 år siden. Jeg forsøker med dette på ingen måte å skrive nok en «alt var mye bedre før» artikkel, for barna i dag må forholde seg til dimensjoner og aktiviteter som ikke fantes da jeg var liten – for eksempel sosiale medier og internet. Samtidig er det jo sånn, at mennesker har hatt barn gjennom alle tider, og dermed er det ganske mange av problemstillingene rundt foreldrerollen som er like i dag som de var for mange tusen år siden. Menneskene er de samme, det er stort sett teknologien og kulturen som har endret seg.

Derfor er det tidløst at det er viktig å være gode forbilder og rollemodeller for barna våre. Det er også viktig at barna våre får anledning til å feile. Her er vi ved denne bloggens kjerne.

Om vi som er foreldre tenker tilbake, så har de aller fleste av oss gått på noen smeller i livet. Uavhengig av hva slags råd og formaninger vi fikk fra våre foreldre. Vi måtte nemlig prøve selv, og vi gikk på trynet. Alt fra første gangen vi som smårollinger forsøkte å reise oss og stå for første gang, til vår første krangel med en klassekamerat, til vår første kjærlighetssorg, første gang vi ble knepet i en løgn etc.

Vi som er voksne i dag har blitt slik vi har blitt på grunn av de valgene vi har tatt i livet. Og mange av valgene har vi tatt på bakgrunn av at vi har prøvet og feilet. Jeg tror vi nå er inne i en tid der barna våre ikke får anledning til å feile i tilstrekkelig grad. Vi sitter med dem og gjør lekser med dem fra første klasse. Vi kjører dem frem og tilbake til aktiviteter flere dager i uken, uten at de får anledning til å lære seg å navigere på egenhånd – det være seg med offentlige kommunikasjonsmidler eller ved apostlenes hester eller på sykkel. Havner barna våre i krangel med en kamerat, er foreldre veldig raskt på banen for å ordne opp, isteden for å la barna ordne opp selv.

VI skjermer barna våre så til de grader for så mange utfordringer, at når dagen kommer og de skal stå på egne ben, så har vi ikke latt dem feile så mange ganger at de har lært hva som skal til for å klare seg selv.

Så er det ikke sånn at jeg mener vi skal overlate barna til seg selv. På ingen måte! Men jeg mener vi foreldre i dag oftere bør tørre å ta et steg tilbake og la barna av og til falle og slå seg, slik at de lærer seg å reise seg igjen og komme videre.

En av de viktigste måtene vi kan gjøre dette på er ved å være gode forbilder.

For å bruke et engels uttrykk:

Walk the Talk:

Dersom jeg forventer at barnet mitt skal være til å stole på

– Må jeg holde de avtalene jeg inngår med barnet

Dersom jeg forventer at barnet mitt skal komme presis og holde avtaler

– Må jeg være presis og hent barnet når jeg skal

Dersom jeg forventer at barnet mitt skal følge reglene

– Må jeg følge reglene selv

Dersom jeg forventer at barnet mitt ikke skal mobbe og være nedlatende

– Må jeg ikke selv snakke negativt om andre så barnet mitt hører meg

Listen kan bli veldig lang, og det er opp til oss å fylle den ut!

Også dette er valg vi gjør hele tiden som handler om vår egen adferd. Og DEN kan vi alltid gjøre noe med! For min egen del kan jeg bare tilstå at jeg fremdeles har en LANG vei å gå for å leve opp til egne idealer om farsrollen. Men – om jeg ikke forsøker, får jeg det i alle fall ikke til!

Jeg ønsker alle fedre der ute god Farsdag!

Gjør du som du vil at barna dine skal gjøre?

Recent Posts