Frykt!

«La meg begynne med å understreke min faste overbevisning om at det eneste vi har å frykte, er frykten selv – den ordløse, ufornuftige, ubegrunnede redsel som lammer alle forsøk på framgang.»

– Franklin D Roosevelt ved sin innsettelse som USA’s 32. President, 4. Mars 1933

Frykt for å bli syk

Frykt for å dø

Frykt for å miste nære og kjære

Frykt for å miste jobb

Frykt for å miste virksomhet

Frykt for å miste hjem

Frykt for hvordan livet blir etter dette

Nå er frykten Over Alt!

Vi er i en situasjon ingen har opplevd før. Verden har stoppet opp. Grenser er stengte, virksomheter er lagt i dvale, mange har rett og slett fått yrkesforbud. Selv er jeg i sistnevnte gruppe. Slik det ser ut nå, har vi ingen oppdrag de neste månedene. Og om noen tror dette er over om noen uker, og vi da er tilbake til normalen, så er jeg ikke blant dem. Frykten kan veldig lett kvele meg nå. Paralysere meg. For hva i alle dager kommer etter dette?

Nå er det viktigere enn noensinne at jeg bruker all min energi på å kontrollere det JEG kan gjøre noe med. Og en av de tingene er min egen frykt! For jeg kan ikke generere forretning akkurat nå. Jeg kan ikke skaffe mer penger akkurat nå. Min kone og jeg står i fare for å miste livsverket vårt. Alle ansatte er permittert, alle utbetalinger er stoppet, og alt er stoppet helt opp. Og det er INGENTING vi kan gjøre med det.

Det hjelper heller ikke å kjefte på myndighetene akkurat nå. Selv om politikerforakten og debattklimaet i mange år bare blir verre, er det en gang sånn at vi nå må være lojale mot dem som faktisk er i posisjon til å lede oss. Enten vi liker dem eller ei. Å starte med partipolitikk oppe i denne situasjonen blir bare feil!

«VI MÅ HA KRISEPAKKER PÅ PLASS – NÅ!» er omkvedet. Og det er jeg helt enig i! Men samtidig forstår jeg at våre myndigheter ikke klarer det på 12 timers varsel. Jeg må stole på at de har gangsyn nok til å klare å hjelpe alle oss som nå har mistet alle inntektskilder. OG så må jeg stole på at næringslivet også hjelper til. At kreditorer gir henstand. At banker gir hjelp. At vi mennesker utviser tålmodighet med hverandre. Husk – det er INGEN som har opplevd denne situasjonen før. Hverken politikere eller næringslivsledere!

Jeg ser eksempler på stor vilje til å hjelpe, og jeg ser eksempler på stor grad av egoisme. I krisetider viser menneskene sitt sanne jeg, og som i alle andre faser av livet, så finnes der alle typer.
Min oppfordring i dag er at vi må se rundt oss, og dernest spørre oss selv, hva kan JEG bidra med i denne situasjonen? Kanskje mitt bidrag bare er å holde meg innendørs, for ikke å spre smitte? Kanskje mitt bidrag er å gå å handle for noen, eller lufte en hund? Kanskje mitt bidrag kan være å spille en konsert som streames online? Eller hjelpe til i en begravelse? Kanskje jeg kan ringe en venn jeg ikke har snakket med på lenge? Vise omsorg for naboen? Eller kanskje den store opprydningen i huset eller datamaskinen jeg har skubbet på i lengre tid skal gjøres nå? Kanskje mitt bidrag må være å la noen som skylder meg penger få lang utsettelse på å betale regningen.

Uansett hva jeg lander på, så er det mest usunne jeg kan gjøre i denne situasjonen, å sette meg ned å kjenne på frykten, og å grave meg ned i alle bekymringene mine. For morgendagen kommer. Neste uke kommer, neste måned kommer, neste år kommer, og forhåpentligvis får jeg oppleve det. Da er det viktig at jeg fokuserer på å være best mulig rustet når verden en gang kommer i vater igjen. OG – så vanskelig det enn kan høres ut, det er faktisk opp til meg å gjøre det beste ut av det.

Derfor tror jeg også det er UTROLIG viktig, at vi nå heier på dem som forsøker å hjelpe både menneskene og nasjonen igjennom krisen. Det nytter ikke å hyle «det er ikke nok» 2 minutter etter at myndighetene har lagt frem det som de er SVÆRT tydelige på er «første» steg i en krisepakke. Det nytter ikke å brøle til de som er på hytten. Det nytter ikke å skrike til de som hamstrer. Det nytter kort sagt ikke å være hverken bøllete eller rasende. For det hjelper ingen. Aller minst oss selv! Det eneste som hjelper nå, er å kontrollere vår egen frykt, og å spørre oss selv – Hva kan JEG bidra med. Ikke hva kan JEG få ut av dette!!

Om vi alle tenker slik, tror og håper jeg at samfunnet kommer opp å stå adskillig raskere!

Og enda en gang er konklusjonen: Det begynner på innsiden av hver og en av oss!

Hva kan DU bidra med?

Recent Posts