Gjøken og jeg

Jeg har nesten ikke sovet i natt. Det er årets første campingtur med vognen. I treet rett ved siden av der vi har parkert bor det en gjøk. Gjøker sier Ko Ko hele tiden. Hele Tiden. Hele Natten! JEG blir snart KOKKO!

Gjøken holder opp litt innimellom. Da blir det ro. Og jeg sovner… nesten… men så er den der igjen KO-KO … KO-KO. «Jeg gikk en tur på stien» ljomer gjennom hodet. Sammen med ønsket om tilgang til våpen eller sprengstoff så jeg kan bli kvitt støykilden. Jeg forstår hvordan Donald Duck har det når han får sine enorme raserianfall i tegnefilmene! Snakk om utholdende fugl. KO!-KO! ER DET MULIG å si det samme om og om og om og om igjen? Snakk om å være en plage for sine omgivelser! Gjøken galer. Igjen… og igjen… og jeg sover IKKE! Når det blir stille ligger jeg bare og venter på at den skal starte igjen. For den starter sikkert snart med «KOKKOINGEN» sin. Og da våkner jeg likevel. SÅ hva kan jeg gjøre? Det som fungerer dårligst når en ikke får sove er å ligge å forsøke å sove mens en irriterer seg over at en ikke sovner og så ligger en der da og hører KOKKKOOOO – det var da enormt mye den gjøken hadde på hjertet. Eller ikke mye, for den lille krabaten sier jo det samme hele tiden. Iallfall i mine ører. Så da står jeg opp. Og setter meg ned i sofaen og stirrer ut i liften mens jeg knurrer innvendig over lyder i naturen, tynne vegger i campingvognen og den hersens gjøken.

Men – som så ofte før, så begynner å lete etter om jeg kan finne noe positivt i situasjonen. Og det kan jeg jo. For jeg er jo på camping. I vognen min, men familien min. Kvinnen jeg elsker sover ved siden av meg. Grunnen til at jeg kan campe – og at GJØKEN BRØLER KO-KO KO-KO hele natten – er jo at det er VÅR! Det er tosifret antall plussgrader også om natten, Vinteren er ferdig, og sommeren kommer. Også i år. Selv med corona og krig i midtøsten. Jeg bor i et land der jeg bare kan ta med campingvognen min på tur. Jeg kan tenke fritt, tale fritt og handle fritt (innen smittevernets begrensninger selvsagt). Om to dager feirer vi vår nasjonaldag som fri og uavhengig nasjon. Og grunnen til at gjøken synger er jo sikkert at den kaller på en make så den kan sørge for naturens gang og lage barn. Livet er jo egentlig herlig – jeg må bare konsentrere meg om de rette tingene. Glede meg over det jeg KAN glede meg over, og så bare ignorere de tingene jeg ikke kan gjøre noe med. Og gjøken – den kan jeg altså IKKE gjøre noe med! Men jeg kan velge å fryde meg over livet. Og vipps, så sitter jeg her med et stort smil midt i fjeset og tenker over, og takker for, hvor vanvittig privilegert jeg er, som lever det livet jeg lever! Og kanskje Vårherre plasserte gjøken rett ved vognen min akkurat denne natten for at jeg skulle bruke litt tid på å bevisstgjøre meg selv på akkurat det. At Livet Er Herlig!

Hører du gjøken av og til?