Har vi respekt for det andre gjør for oss?

Det har nettopp vært 17. Mai. I år var det året vi hjemme var medansvarlig for å arrangere 17. Mai på skolen minstemann går. Hos oss er det 4. klasse foreldrene som har hovedansvar for dette. Mange timers arbeid med forberedelser munner ut i at en håndfull foreldre stiller opp og lager fest for barn, familie og naboer. Som i alle år tidligere står noen på for at andre skal få feire nasjonaldagen på best mulig måte.

Etter årets feiring av nasjonaldagen sitter jeg igjen med en dårlig følelse. Hvor har det blitt av respekten? Hvor har det blitt av stoltheten? Hvor har det blitt av feiringen av frihet? Ja – selve friheten?

I år måtte vi gjemme bort 17. Mai toget inni en tunnel. Ja, ikke hele tiden, men fordi vi ikke fikk lov til å gå i hovedveien. Ja, sånne konsekvenser har det fått, sikkerhetsbildet i verden, at et skarve 17. Mai tog på Juvik på Askøy ikke lenger kan gå den ruten vi har gått i alle år. Av sikkerhetshensyn får vi ikke lengre lov til å gå i hovedveien. Trist! Og – etter mitt skjønn, fullstendig uakseptabelt! Å skulle gjemme oss bort på nasjonaldagen, unngå hovedveien fordi politiet ikke har kapasitet til å være der for å passe på oss smaker meg fryktelig dårlig. Neste år satser jeg på at vi er mange nok som velger å begå sivil ulydighet ved å marsjere stolt langs den tradisjonelle ruten vår, og dermed vise verdens tvilsomme elementer at vi ikke lar oss kue. Og spesielt ikke på 17. Mai.

Når prosesjonen vår ankom skoleplassen bakveien var det tid for taler og sanger. Elevene hadde som vanlig lagt seg i selen og øvet på de tradisjonelle sangene, og det var tale for dagen fra både elever og rektor. Og det er nå det virkelig begynner å bli frustrerende. Det er nesten ingen som hører etter. Voksne står med ryggen til, handler i boden, forteller vitser til sidemannen, diskuterer gårsdagens kamp på stadion med naboen og generelt sett – er opptatt av alt annet enn det som foregår på scenen. Undertegnede sto i en periode i en posisjon som gjorde at jeg hadde anledning til å studere «publikum». Det var ingen oppløftende opplevelse. Og det spørsmålet jeg står igjen med i ettertid er dette:

Hvordan kan vi forvente at barna våre skal opptre med respekt for de som opptrer eller fremfører noe når vi som voksne selv helt tydelig gir fullstendig blaffen i det barna våre – eller FAU leder – eller Rektor – har å formidle? Hvordan?

Det er vi voksne som er barnas forbilder og rollemodeller. Vi voksne som blir irritert når barn ikke hører etter. Vi voksne som kjefter når barn gjør noe annet enn det de skal. Vi voksne som blir fortvilet når barna våre ikke føler de blir sett. Men det er også Vi Voksne som setter standarden. Og på 17. Mai blir det veldig tydelig at vi egentlig ikke bryr oss noe særlig. Så lenge jeg kan få snakke med den jeg vil, om det jeg vil, når jeg vil, er alt bra.

Er det sånn vi skal ha det? Først gjemmer vi bort 17. Mai prosesjonen vår, og så ignorerer vi barna våre når de fremfører det de har lært for oss, og til slutt gir vi fullstendig blaffen i 17. Mai talen som handler om frihet, demokrati, likeverd og respekt. Det gjelder ikke deg? Du hørte etter? Flott! Da kan du kanskje hjelpe å hysje på sidemannen eller damen neste år. For dette var både pinlig og skammelig.

Hurra for 17. Mai!