Hva kan du gjøre noe med?

Hvem har ikke opplevd å se en enslig liten gassballong fly på himmelen. Et eller annet sted på bakken står et barn og er dypt fortvilet over ballongen som forsvant. En tidlig lærdom om at noen ganger i livet skjer det ting vi bare ikke kan gjøre noe med. Og da må vi lære oss å gi slipp!

Jeg spiller Golf. Dette er ikke en blogg om hverken golf eller idrett, dette skal handle om hva vi kan gjøre noe med, men et golfslag er en utmerket metafor for akkurat dette. Det er nemlig sånn, at når jeg skal forsøke, etter beste evne, å få en golfball til å fly 150 meter gjennom luften, rett frem, og lande på et bestemt sted, så er det absolutt INGENTING jeg kan gjøre med den ballen etter at jeg har truffet den med golfkøllen min. Ingenting! Jeg kan gjøre en hel masse ting FØR jeg treffer ballen, men i det øyeblikket ballen er truffet, kan jeg altså ikke påvirke noe som helst mer om hvordan den flyr eller hvor den lander. Dermed må jeg både være nøyaktig i forberedelsene til slaget, i svingen min, og i balltreffet. Og i det øyeblikket ballen (forhåpentligvis) har forlatt bakken, så må jeg mentalt gi slipp og la den fare.

Det er så enormt mye livsvisdom i denne handlingen, så mange paralleller til livet, at det nesten er umulig å vite hvor jeg skal begynne. Jeg kommer nok til å skrive mange golf-metaforer etterhvert, men akkurat idag handler det om hva som skjer etter at jeg har sendt ballen avgårde. For da er det eneste jeg kan gjøre, bare å stå og følge ballen og å håpe på at den går dit jeg har forsøkt å sende den.

Noen står og snakker til ballen sin, andre står og peker og til og med vifter med armene i et forsøk på å «justere» ballbanen, mens andre igjen bare står og følger spent med. Så er det dem som bare går videre med en gang, uten å studere ballen, for de er enten helt sikre på at den er der de vil den skal være, eller at den bare er borte, og at de da må gå for å lete etter den i et hinder.
Det er mye som fascinerer meg med dette, men kanskje den viktigste lærdommen er akkurat at det ikke er noe å gjøre. En må finne ballen sin igjen, og forberede det NESTE slaget. Dette slaget er allerede over.

Hvor mange av oss trenger å trene på å ha denne tilnærmingen til mange av de tingene som skjer med oss i hverdagen?
Når vi sender barna våre på skolen om morgenen, må vi stole på at vi har gitt dem ballast i livet, og en start på dagen som gir dem det beste utgangspunktet for å ha en god dag. Men vi kan ikke gjøre det etter at de har forlatt huset. Når partneren vår går på arbeid, er det for sent å gjøre noe for å forsikre han eller henne om vår kjærlighet eller å hjelpe til for at det skal bli en god dag. Alt dette ligger i det vi gjør i forberedelsene. Vi må deretter gi slipp og stole på at det vi har gjort vil virke, og er tilstrekkelig for å sette både oss selv og de vi samhandler med i den best mulige situasjonen. Og så må vi akseptere at nå kan vi ikke gjøre mer. Og det er kanskje det vanskeligste.

Det vi står igjen med er altså at vi må handle i forkant. Vi må utføre golfslaget eller barneoppdragelsen eller kjærlighetslivet vårt, eller jobben vår, på en slik måte at når vi må gi slipp, så har vi gitt den – eller det – eller de – det gjelder best mulig utgangspunkt for å «lande» der vi sikter.

OG så er det sånn, at noen ganger (veldig ofte i mitt tilfelle) så lander ikke ballen der vi hadde tenkt. Og da må vi slå et nytt slag, som vi må forberede, og utføre etter beste evne, for å komme dit vi har tenkt. Det viktigste er at vi ikke må gi opp. For da kommer vi aldri frem til greenen og får puttet ballen i hullet.

Hva kan DU gjøre noe med?

Recent Posts