Hva vil jeg ha – Og når vil jeg ha det?

Følgende eksperiment er foretatt flere ganger i ulike settinger. Det foregår på denne måten:

Barn blir gitt en fristelse: De kan få et noe godt. Nå! Eller de kan sitte musestille og vente i en halvtime. Da får de dobbelt så mye godt! En overveldende andel av barna velger å ta et stykke nå. Det er alt for lenge å vente for å få to. Vi mennesker vil som oftest heller ha gevinst NÅ enn å vente til senere. Velvære betyr alt. Offer er vondt!

Så blir barna fulgt opp i mange år. Og noe forunderlig viser seg: Nesten uten unntak er det slik, at de barna som velger å vente en halvtime for å få to stykker, klarer seg mye bedre i livet. De arbeider mer målrettet, de ender opp med bedre utdannelser, bedre karrierer, høyere levestandard. Altså, de som har evnen til å gi opp noe nå, for å nå et mål senere, de lykkes bedre enn de som skal ha alt med en gang!

For egen del kan dette i voksen alder for eksempel kobles til min egen kamp med lysten på snop og god mat, og kamp mot å veie mer enn jeg burde. 1. januar 2021 veide jeg 100 kilo. Første juli 2021 veide jeg 90 kilo. HURRA!! Jeg hadde ikke gått på noen som helst «umenneskelig» eller slitsom diett. Jeg hadde brukt 6 måneder til å passe på hva jeg spiste. Rett og slett være bevisst på hva som gikk inn i munnen. 10 kilo på 6 måneder. Jeg var superfornøyd. Jeg hadde ofret veldig lite i hverdagen for å nå et mål, målet var nesten nådd. Og så slappet jeg av.

1. November 2021 veide jeg 96 kilo. Hva skjedde? Jo, jeg begynte å spise mer. Rett og slett. Jeg senket guarden. Jeg gikk ikke på «noen smell» jeg hadde ingen sprekk, jeg bare sluttet å konsentrere meg om å holde vekten nede. Jeg ville – ubevisst – heller kose meg nå, enn å veie mindre «der fremme». Om jeg ser tilbake på perioden fra 1. Januar til 1. Juli så var jeg ikke mer lykkelig eller ulykkelig da enn nå. Jeg spiste god mat og drakk god drikke, jeg bare passet på hvor mye. Og så styrte jeg unna verstingene. Ikke tre sorter pålegg på skiven, ikke snop hver dag. Ikke tunge måltider sent på kveld. Ikke gode oster og skinker og egg og bacon til kvelds. Etter 1. Juli og fremover har jeg spist og kost meg. Sluttet å telle kalorier. For nå hadde jeg jo knekt koden! Nå trengte jeg ikke følge med mer. Og sakte men sikkert, uten at jeg la merke til det, så var jeg tilbake til «gamle høyder» når det gjaldt inntak av mat og drikke. Jeg har overhodet ikke vært mer lykkelig eller ulykkelig enn jeg var første halvår. Men jeg har altså fokusert mindre og spist mer…

Så hvor vil jeg med denne historien? Kanskje bare å vise at selv om jeg arbeider hardt med å motivere både meg selv og andre, så er det fort gjort å miste målet av syne. Fort gjort å glemme hvor man er på vei. Vekten i denne historien er bare et eksempel på hvor viktig det er å beholde fokuset på målet. De lange tankene, belønningen som venter der fremme. Tenke de langsiktige tankene, ta valg i hverdagen som gavner meg og de rundt meg på lang sikt, ikke bare i umiddelbar fremtid. Ved å spise alt jeg har lyst på NÅ, sørger jeg altså for at vekten går opp, sammen med de helsemessige utfordringer det kan medføre. Så – nå veier jeg for mye igjen. Og jeg har valgt det helt selv! Jeg er ikke offer for noe som helst, annet enn min egen trang til komfort og søtsaker.

Hvor går veien videre herfra? Tja, jeg har begynt å tenke over hva jeg spiser igjen, jeg har på ingen måte startet hverken å straffe eller snakke ned til meg selv. Jeg har akseptert at der jeg er AKKURAT NÅ utelukkende er et resultat av mine egne valg, og at om jeg ønsker å være et annet sted, eller å ha en annen vekt, så må jeg ta andre valg, hver dag. Hele livet. Og det handler altså ikke bare om vekt. Det handler om å leve. Det handler om de lange linjene, det store tankene. Og det handler om å lære å leve med meg selv om mine feil, mangler, gaver, talenter, velsignelser og utfordringer. Det handler om at JEG er ansvarlig for å skape mitt eget liv!

Skaper du det livet du vil ha?