Hvor lenge varer våre nye vaner?
Vi nærmer oss slutten av året 2020. Det er litt over en måned igjen av året som ikke ligner på noe annet år i menneskehetens historie. Året vår verden ble stengt ned. Ikke av krig, ikke av naturkatastrofe, men av frykt. Frykt for et virus, frykt for å bli smittet, og gjennom det – frykt for nærhet.
Vår måte å omgås på, har siden begynnelsen av året gjennomgått endringer vi for kort tid siden ikke trodde var mulige. Og den største endringen er avstanden vi nå må holde til hverandre. Minimum en – helst to meter. Ingen reiser som ikke er absolutt nødvendige. Ingen møter som ikke er absolutt nødvendige. Ingen konserter, ingen dans, ingen foredrag, ingen fester, ingen samlinger. Med mindre de er absolutt nødvendige. Og det er jo interessant å tenke på hvem som skal bestemme hva som er absolutt nødvendig. Vi opplever en innskrenkelse av vår personlige frihet som ingen kunne forestille seg ville finne sted i et fritt og demokratisk samfunn i fredstid. Dette får meg til å undres. Hvilke av de vaner og begrensninger vi nå implementerer i hverdagen vil vare, og hvor lenge? Hvordan vil vi omgås i fremtiden? Selv om vi stadig hører fraser om at «alt blir bra» så er mennesket likevel et vanedyr. Og de vaner vi legger oss til nå, vil dessverre sannsynligvis vare mye lenger enn noen av oss egentlig setter pris på. KOMMER vi klemme hverandre igjen? Kommer vi stå inntil hverandre igjen? Tør vi gå ut å mingle med fremmede mennesker på trange steder?
Alt blir bra igjen når bare vaksinen er på plass, er det mange som sier. Men vet vi det?
Tilliten mellom mennesker, mellom bransjer, mellom borgere og myndigheter, mellom kulturer og nasjoner er tynnslitt nå. Ingen tør å ta sjansen på at «noen» er smittet. Og derfor fortsetter vi å holde avstand. Det praktiseres innreiseforbud mellom nasjoner. Mellom kommuner og byer. Mellom mennesker i våre egne hjem. Kanskje dette er begynnelsen på slutten for den globale bevegelsen som har preget de siste tiår i internasjonalt samvær og politikk. Hva vet jeg. Det som bekymrer meg, er akkurat det med den tilliten. Hvor lang tid tar det før den kommer tilbake?
Også dette er opp til hver og en av oss. Og jeg tror nøkkelen til å komme videre på en god måte, til å igjen bli et samfunn basert på nærhet og tillit, er at vi må lære oss å se etter det gode i alle situasjoner. For akkurat nå, hører jeg stort sett bare det motsatte. Det er ikke måte på hvor mye som blir gjort feil. Av alle! Myndigheter, politikere, bedriftsledere, arbeidstagere, leger, lærere, bussjåfører, vektere, ingeniører, barnevernet og alle – absolutt alle andre. Det er nesten ingen som som leter etter løsninger og berømmer noen for å ta gode beslutninger eller å gjøre så godt de kan. Og i mellomtiden graver vi alle oss lenger og lenger ned i våre egne negative prognoser og skyttergraver, og venter på at noen andre skal fikse alt som er galt. For VI SELV er jo bare uskyldige ofre i alt som skjer, og hadde bare noen andre tatt de rette beslutningene, hadde alt selvsagt vært så meget mye bedre.
Vi må begynne snu-operasjonen med oss selv! Begynne med å finne noen vi kan rose, noen vi kan støtte, noen vi kan heie på, noen vi kan velge å ha tillit til, og noen vi kan hjelpe. Og vi må ikke vente til vi finner den «perfekte» kandidaten! Vi må starte med en gang! Vi må lete etter det gode i våre medmennesker. Og så må vi gi noen en klem så snart som overhodet mulig. Og vi må stå tett, så snart som overhodet mulig. Og hver eneste en av oss må gjøre alt vi kan for å bygge et samfunn som igjen baserer seg på tilliten om at vi ønsker hverandre alt godt!
Hvordan tror DU fremtiden blir?