Kan livet sammenlignes med en stige?

De fleste av oss har klatret i en stige. Men de færreste har kanskje analysert hva som faktisk foregår når vi gjør det. Å klatre i en stige kan faktisk være en metafor for livet. La meg forklare:

Stigen står på bakken. Bakken er kanskje litt gjørmete og ikke spesielt god å stå på. Stigen fører opp til en plattform, eller et stillas, eller en annen etasje. Vi skal klatre opp stigen. Stigen er lang. Vi tar det ene benet opp på første trinn. En bevegelse vi gjør automatisk og instinktivt, uten å tenke over hva vi gjør. Men hva gjør vi?

Vi sørger for at stigen står støtt. Forsikrer oss om at det er minst mulig risiko for at den skal velte eller knekke sammen når vi legger vekten vår på den, og kommer opp i høyden. Vi holder i stigen med begge hendene. Vi setter den ene foten på det nederste trinnet, ved å løfte benet. Når vi løfter benet bruker vi store deler av muskelmassen i kroppen for å gjøre det, og å holde balansen i tillegg til at vi holder oss fast i stigen med begge hender. Så heiser vi oss opp, og løfter den neste foten til trinn to i stigen, mens vi nå sørger for å VIRKELIG holde oss fast med begge hender. Vi bruker nesten alle musklene i kroppen for å klatre, og vi vet at vi må klatre et trinn om gangen for å komme trygt opp dit vi har satt målet.

Tenk om vi var like nøye på utførelsen av livet? Tenk om vi så livet som en stige, der vi må sikre oss på hvert trinn før vi kommer videre? Tenk om vi brukte alle sanser, muskler og alt vårt fokus på å klatre riktig, ved å sørge for at det var minst mulig risiko for å falle ned, men likevel klatret vi videre, for; uten handling skjer ingenting. Og står vi i ro kommer vi ikke frem dit vi skal.

Samtidig bør vi altså klatre ett og ett trinn i stigen. Det nytter ikke å ta løpefart for å hoppe inn på midten av stigen. Risikoen for å gå på trynet og å slå oss halvt (eller helt) i hel, og iallfall å skade oss, er da mye større enn om vi klatrer et og ett trinn, sørger for at vi står stødig før vi klatrer det neste og så videre.

Overført til livet, betyr dette at vi ikke kan få alt med en gang. At ting tar tid, og at vi bør planlegge utførelse og tenke igjennom våre mål for å komme frem dit vi ønsker på best mulig måte. I min ebok «Vil du ha bedre dager» som du kan laste ned her snakker jeg om hvordan vi spiser en elefant. Nemlig en bit om gangen. Når vi setter mål, så må vi akseptere at det kan ta tid å nå frem. Vi må kanskje bryte store mål ned i delmål, og delmål kan overføres til trinn i stigen. OG så må vi klatre et trinn om gangen. Noen trinn er tyngre enn andre, og den stigen vi snakker om her, har til og med kanskje trinn med ulik avstand, slik at noen trinn må vi strekke oss ekstra og ta litt mer risiko for å komme opp på. Og ved å sørge for at vi er rustet og sikret, så klarer vi det også. Om vi forsøker. For om ikke, så blir vi altså stående der vi er. Og om vi ikke prøver noe som helst, så står vi fremdeles i gjørmen i bunnen av stigen. Alle trenger ikke klarte like høyt, alle ønsker kanskje ikke å komme til toppen, men alle jeg har møtt noensinne, ønsker at de selv og de de er glade i, skal ha det litt bedre i dag enn vi hadde det i går, og litt bedre imorgen enn vi har i dag, og da må vi bevege oss oppover på stigen.

Tempoet, det bestemmer hver og en av oss helt selv. Klatrer vi for fort blir vi utslitt før vi kommer opp. Klatrer vi for sakte, kommer vi jo aldri frem. Det tar øvelse og erfaring å finne riktig tempo, men – igjen, uten handling skjer det altså ingenting, så om vi ikke klatrer så kommer vi ingen vei. Og – om vi ikke klatrer, så vil vi aldri få vite hva som er på toppen… eller på neste trinn. Ville ikke det vært synd?

Klatrer du i DIN stige?

Recent Posts