Lar du barna ta egne valg?

Jeg har vært far i snart 30 år. Min eldste sønn er født i 1991 og min yngste sønn er født i 2007. Det er alltid en interessant øvelse å studere hvordan barna utvikler seg og hvilke valg de tar underveis i livet. Veldig ofte har jeg lyst til å blande meg mer enn det som er tilrådelig for å «hjelpe» dem å ta gode valg. Men det er ikke mine valg de skal ta, de skal lære å ta sine egne.

Det å se på at noen som er så nær og lik meg selv tar helt andre valg en jeg synes de burde blir ofte en kilde til uro for meg. Men så viser det seg gang på gang, at valgene som ble tatt var rett for dem, selv om det ikke så sånn ut for meg. Og de gangene de tok valg som viste seg å være feil, var og er min oppgave som far å hjelpe dem å reise seg etter å ha falt, ikke å hele tiden være der for å passe på at de ikke faller. .

3 av sønnene mine er voksne nå. Den fjerde er på full fart inn i tenårene. 4 helt ulike individer, som hver for seg er veldig lik meg, men veldig ulike. Det er rett og slett fascinerende å tenke over og å studere. Og min rolle i livene deres er å være samtalepartner, venn, støtte og forbilde.

Siden jeg har hatt barn i barneskole alder i over 20 år, har jeg lagt merke til en utvikling som uroer meg sterkt. For foreldre handler det mer og mer om «mine barn» og ikke om fellesskapet. Og veldig ofte er det tydelig at det handler mer og mer om å komme seg frem og å vise seg frem enn å være en del av flokken. Kanskje informasjonssamfunnet og alle tings tilgjengelighet må ta noe av skylden, jeg vet ikke, men jeg blir urolig når jeg ser mangelen på vilje til å være en del av en flokk hos veldig mange foreldre. Jeg ser det i jobben min også. Som leverandør av familieaktiviteter på kjøpesentre over mange år, ser vi en helt klar økende tendens til at der foreldre før i tiden lærte barn at det er viktig å stå i kø og vente på sin tur, så handler det nå om å komme først frem, på andres bekostning, og få det en «har rett på» så fort som mulig, uten å ta hensyn til «de andre». Når foreldre aksepterer og forsvarer at barn stjeler fra andre, at barn sniker i køen, at barn lyger for å skaffe seg en fordel – og endatil lyger så barna hører på for å skaffe sitt barn en fordel, sitter jeg med en opplevelse at det har gått alvorlig galt et sted. Hvordan skal disse barna klare seg i et samfunn når de er vant til at alt legges til rette for dem?

Jeg kan på ingen måte skryte på meg å ha vært noen form for Super-Pappa. Til det arbeider jeg alt for mye, og har alt for kort lunte, men jeg har gjort det jeg kan for å lære mine barn om arbeidsmoral, ærlighet og integritet. Jeg pleier ofte spøkefullt å si at det dummeste jeg har gjort er å oppdra mine barn til å ha egne meninger – iallfall når de meningene ikke er lik mine – men egentlig er jeg så uendelig stolt over at de har nettopp det. Men de har også empati, og evnen til å se seg selv som en del av noe større.

Jeg håper virkelig at den tendensen vi ser på kjøpesentre og skoler – til å tenke på «meg-først» så mye som mulig – kan reverseres. Men det, kjære leser, det begynner med oss voksne. Det begynner med å gå tilbake til at det tar en landsby å oppdra et barn, vi må alle bry oss om hverandre, og vi må se oss som en del av noe større. Og så må vi tilbake til at det er greit å gi beskjed til andres barn! Om jeg ser et barn som ikke oppfører seg akseptabelt, tillater jeg meg å korrigere det barnet. Jeg har utallige eksempler på at det neste som skjer da er at en forelder blir rasende for at jeg tillater meg dette. Jeg blir like sjokkert hver gang! For egen del håper jeg at noen griper inn dersom de ser at mitt barn opptrer uakseptabelt på en arena der jeg ikke er tilstede!

Vi må akseptere at våre egne barn ikke er perfekte og at alle ikke kan bli popstjerne, verdensmester eller best i klassen. Vi må lære barna våre at livet faktisk ikke bare er en lek, men også hardt arbeid, og at vi ikke kan få alt vi vil ha når vi vil ha det. Vi må arbeide for det. Og vi må arbeide hardt, og oppleve at det er i motbakke det går oppover. Det starter med holdninger, fortsetter med handlinger og det blir livet. Og vi må la dem utvikle sine egne liv til det beste for noe større enn dem selv! Da får vi et samfunn som favner mange. Ikke bare de få!

Lar du barna dine ta egne valg?

Recent Posts