Reprisenes tid?

Jeg lurer på om vi må begynne å kalle denne tiden vi lever i for «Reprisenes Tid». Hva mener jeg med det? Jo, det slo meg forleden at de som vokser opp nå, har det aller meste som skjer tilgjengelig i reprise på en skjerm i nærheten. Gikk du glipp av dagsrevyen i dag? Ikke noe problem, den finnes på internett. Gikk du glipp av serien du følger med på? Ikke noe problem, den finnes på internett. Gikk du glipp av konserten med favorittartisten din? No problem, den finnes sikkert på nettet den også. Og når vi ser reprisen, så kan vi spole forbi de delene vi ikke liker, og komprimere alt vi ikke har tålmodighet med. Vi kan klippe, lime og redigere, og dermed skaper vi vår egen virkelighet. Vår egen sannhet. Mislikte holdningene til de menneskene som levde før oss? Ikke noe problem, vi bare skriver om historien, fikser narrativet.

Det er ikke så lenge siden vi måtte vi forholde oss til tid og tilstedeværelse på en helt annen måte enn i dag. Om noe startet kl 18:00 så måtte vi være der kl 18:00 for å ta del i det. Vi måtte innrette oss og lage planer som tok hensyn til at vi måtte være tilstede og mottakelig for inputs på gitte tidspunkt. Vi måtte lære å forholde oss til omverdenen, og lære å innrette oss etter hvor og når ting skjedde som vi måtte eller ville få med oss . Vi måtte lære oss å notere det viktige som ble sagt, vi hadde ikke tilgang til hele manuset på internett da vi kom hjem. I dag er det nesten ingenting som er ferskvare. Nesten alt er tilgjengelig nesten når og hvor som helst.

Her er det også et annet interessant aspekt; Det å komme presis er heller ikke så nøye lenger. For vi kan jo bare spole tilbake. Og det er helt greit å la andre vente, for de kan jo bare se på en skjerm i mellomtiden. Noen kan sende en snap, eller sende direkte til oss på Facebook. Og notatene, de får vi jo utdelt på nettet etterpå. Når alt er så tilgjengelig for alle når det passer oss, så blir det vanskelig for de som er vant til at livet er slik, å forholde seg til ting som er absolutte.

Jeg hørte en gang en som sa følgende setning: «Det finnes ingen absolutte sannheter». Smak på den. Litt ambisiøst synes jeg. Å legge en slik påstand frem som en absolutt sannhet.

Men det kan jo gi en slags mening i disse tider. For ved å være vant til at alt kan sees i reprise, ved å være vant til at alt kan fikses i et dataprogram – at bilder kan retusjeres, farger endres, lyder fikses på og andre effekter legges til, så lever vi altså i en tid der det for mange også er ukomplisert å skrive om historien.

«Kansellerings-Kultur» kalles det. Og med det menes at vi bare tar bort de delene av historien vi ikke liker. Det er utallige eksempler på dette. At mennesker som levde i tråd med tidens normer for flere hundre år siden, straffes for det i år 2021 ansees nå som normalt. Statuer rives, bygninger og gater skifter navn. I Bergen ville en gjeng forandre navnet på en hel bydel – fordi han bydelen var oppkalt etter, eide en andel i et slaveskip på 1600 tallet. Fokuset for mange er mer bakover enn fremover. For fremover er jo ikke så veldig viktig, vi vil uansett ha tilgang på reprisen. I en skjerm på et tidspunkt. OG så kan vi fikse på det vi ikke liker.

Jeg tror et av de store problemene vi står overfor i disse dager, er at vår tilstedeværelse her og nå blir mer og mer forstyrret. Forstyrret av repriser. Forstyrret av politisk korrekthet. Av at vi ikke lenger tør å si det vi mener, og etterhvert heller ikke å mene det vi sier. For vi kan jo krenke noen. Og den krenkelsen eller den uheldige uttalelsen, eller den meningen er jo ikke lenger bare ferskvare, for den finnes på en skjerm et eller annet sted. Legger vi noe ut på sosiale medier som ikke passer i en eller annen algoritme, så stenges vi ute.
Jeg har mennesker i min nærhet som uten ble kastet permanent ut av Facebook for å ha postet et helt uskyldig vitsebilde. Er dette det samfunnet vi ønsker? Samfunnet der det ikke er lov til å tenke annerledes? Ikke er lov til å tenke selvstendig? Der sannheten ikke er absolutt, men forvaltes av følelser og av den som mottar sannheten? Der vi ikke kan spøke med historien? Der vi blir brutt midt i en telefonsamtale fordi vi sa noe som en eller annen datamaskin oppfattet som skadelig eller politisk ukorrekt? Jeg har ikke noen svar på alt dette. Jeg aner ikke hvor vi er på vei, og jeg er bekymret. Og jeg tror det første vi må gjøre for å motvirke disse trendene er å faktisk lære de som kommer etter oss at det er NÅ som teller. Ikke reprisen. Ikke opptaket på YouTube eller andre steder på nettet. Livet er det som skjer her og nå! Hvert sekund av hver dag. Det kommer ikke tilbake. Livet kommer ikke i reprise. Dette er ingen øvelse! Du får faktisk ikke leve dagen i dag om igjen – om du aldri så mye vil!

Derfor er det om å gjøre å benytte hver eneste dag så godt vi kan. Ikke vente på reprisen for å pynte på resultatet!

Venter du på reprisen?