Så godt jeg kan? Eller så godt jeg gidder?

Jeg oppfordrer deg på det sterkeste til å se denne videoen på YouTube før du leser videre:

Hver gang jeg ser denne filmen får jeg klump i halsen og tårer i øynene. Kort oppsummert handler filmen om et barn som lykkes i å overkomme en hindring, i å nå et mål. Barnet mislykkes flere ganger, men klarer det til slutt etter en fantastisk samling med vennene sine. Jubelen står i taket.

Noen vil kanskje mene at moralen i denne videoen er at vi er avhengige av andre for å lykkes, at vi trenger fellesskapet, og at vi må heie på hverandre. Og ja, alt det stemmer. Filmen viser det også. Men grunnen til at jeg blir så rørt av denne lille videoen handler om den andre siden av dette. Det handler om barnet som ikke gir opp. Som ikke får LOV til å gi opp. Studerer vi filmen vil vi se at instruktøren eller lederen ikke bare lar barnet slippe, men sender barnet tilbake gang etter gang for å forsøke igjen. Det er tydelig at barnet gråter, at dette er knallhardt for den lille, men å gi opp er ikke en mulighet. Barnet MÅ fortsette til det får det til, og til slutt går det. Både takket være egen iherdighet og støtten fra vennene.

Jeg tror vi alle trenger mer av dette. Vi gir opp for fort. Vi lar barna våre gi opp for lett. Hadde dette vært på en norsk barneskole i dag , er jeg redd for at etter maksimalt andre forsøk ville læreren trøstet barnet og sagt noe slikt som «ja, ja – det er ikke alle som klarer det» Og så var det ferdig. Eller enda verre, hinderet hadde vært satt mye lavere, slik at en var helt sikker på at ALLE kom over, at det ikke var mulig for noen å ikke klare å passere hinderet. Men her i denne videoen, her ble barnet faktisk oppfordret til å forsøke igjen. Og igjen. Og igjen.
Vi må noen ganger tørre å spørre oss selv, har vi gjort så godt vi kan? Eller har vi gjort så godt vi gidder? Er vi helt ærlige, så blir vel kanskje svaret «gidder» litt for ofte?
Det er nok ingen av oss som husker den gangen vi var små og skulle lære å gå. Det tok tid. Det kostet smerter. Det kostet blåmerker. Det kostet tårer. Men – vi ga ikke opp. Og – de voksne rundt oss, ga oss heller ikke lov til å gi opp. ALLE kan lære å reise seg opp å gå – så sant de ikke har nedsatt førlighet. Dermed får vi ikke lov til å gi opp. Men ett eller annet sted på veien i livet begynner vi som barn å gi opp. Velge minste motstands vei, å gjøre så godt vi gidder. Og det er DA denne videoen blir så viktig. Eksempelet på at om vi prøver litt til, arbeider litt hardere, og BESTEMMER oss for å få det til. Da får vi det ofte til. Kanskje ikke perfekt, og sannsynligvis ikke med en gang. Men litt og litt, etterhvert. Da kommer det an på om vi skal la våre følelser styre oss, eller vår vilje. Om vi bare skulle gjort det vi «føler for» ville mange av oss ikke stått opp enkelte dager. Enda mindre gått ut av hjemmet vårt. Dermed må vi benytte selvdisiplin og vilje. Gjøre så godt vi KAN, og ikke gi opp når vi møter motstand. Alt dette tenker jeg på når jeg ser denne fabelaktige videoen, og jeg inspireres til å gjøre litt til. Gjøre tingene litt bedre, og ikke minst, gjøre tingene ferdig. DA kommer jeg over hindringen, og utvikler meg til nytte både for meg selv og for andre.
Så oppfordringen i dette innlegget er å stå på. Ikke gi opp, og enda viktigere, ikke aksepter at de rundt deg gir opp. Still krav til dine omgivelser. Til barn, kolleger, venner og familie. Inngå avtaler om å fullføre oppgaver, og å gjøre tingene så godt som mulig, uten å gi opp. DA skaper vi etter mitt skjønn en bedre verden. For alle!

Gjør DU så godt du kan?

Recent Posts