VIL DU VÆRE MED Å KOMME I FORM?
Om noe er verdt å gjøre – er det verdt å gjøre dårlig til du lærer det å gjøre det bra
– G K Chesterton, britisk forfatter og filosof
Å starte er vanskelig. Spesielt om vi skal starte noe som tar oss ut av komfortsonen. Sette i gang med noe som kan være ubehagelig. Det er ikke måte på alle begrunnelser vi kan komme på for å utsette ting. Men noen ganger kommer vi i gang. Vi holder på, og vi sliter oss igjennom det ubehagelige. Så går det en liten stund og vi har lyst til å gi opp. Spesielt nye prosjekter. Eller prosjekter vi ikke ser enden på.
For min egen del er trening eller mosjonering definitivt noe som faller i denne kategorien. Når jeg forsøker å motivere meg selv ved å bruke det som kan kalles «burde-teknikken» så går det ikke bra. Ja – som en overvektig mann i relativt elendig fysisk form som bikker 50 hvert øyeblikk, så BURDE jeg definitivt mosjonere mer. Det forteller jeg meg selv nesten hver eneste dag. Men gjør jeg det? Vel, det vil jo tiden vise, for en av hensiktene med å skrive akkurat denne bloggen er at du som leser den, skal få være med i min prosess fremover hvor jeg skal dele status innimellom på hvordan det går med min mosjonering. Jeg har nemlig bestemt meg for å endre fokus fra «burde» til «hvorfor». HVORFOR skal jeg utsette meg for ubehagelighetene ved å mosjonere? Jo, fordi jeg ikke blir yngre, jeg har lyst til å være i bedre form enn jeg er nå, og det utløser da behovet for handling. Og siden jeg selv har lansert mottoet «Uten Handling Skjer Ingenting» tidligere, så må jeg nå utføre handlinger selv. Ikke bare skrive om, eller tenke på dem.
Forleden hørte jeg at hovedgrunnen til at mennesker i min situasjon lar være å trene fordi vi ikke ønsker å få rede på HVOR dårlig den fysiske formen vår er. Jeg kan skrive under på det. Inntil jeg begynner å utsette meg for fysiske anstrengelser, kan jeg innbille meg at formen ikke er så aller verst. Men når jeg går opp en trapp, eller opp en bakke, og hjertet kjennes ut som om det skal komme ut igjennom brystet, og pusten kjennes ut som pumpene i et damplokomotiv, ja da må jeg erkjenne at jeg er i skrekkelig dårlig form. Så bestemmer jeg meg for å gjøre noe med det. Og jeg går en frisk spasertur, eller gjennomfører noen fysiske øvelser hjemme. Og så blir det ubehagelig. Vondt. Og tankene dukker opp; Gi deg. Dette er bare tull. Du trenger ikke utsette deg selv for dette. Du klarer deg fint. Det er sikkert ikke så ille som du tror. Og – jeg velger veldig beleilig å prioritere å bruke tiden på andre ting enn å mosjonere. For eksempel å lese bøker – jeg må jo hente inspirasjon, må vite!
Men ikke mer. Fra nå av skal jeg mosjonere 4 dager i uken. Enten ved å gjennomføre et styrketreningsprogram jeg har hjemme, eller ved å gå en frisk tur. (Kanskje det går over i løping etterhvert, men jeg må begynne med å gå). Og denne gangen skal jeg ikke gi opp. Jeg gjør det nemlig ikke fordi jeg «burde» jeg har helt klart for meg HVORFOR jeg gjør dette. Jeg vil nemlig være i fysisk form til å være aktiv! Til å HA LYST til å være aktiv. Jeg vil leve av å begeistre mennesker i lang tid fremover, jeg vil holde foredrag og produsere arrangement. Og da MÅ jeg faktisk passe på å holde meg i form. Spesielt nå når jeg hvert øyeblikk befinner meg i aldersgruppen «mellom 50 og 60». Så nå har jeg funnet mitt hvorfor, og det er DET jeg må lene meg på når jeg har lyst til å gi opp.
For det har jeg.
Stadig vekk.
Da må jeg minne meg selv om HVORFOR jeg utsetter meg for dette. Ikke for at jeg BURDE, men for at jeg skal få et bedre liv, en bedre fremtid, en bedre hverdag. Dette er det jeg må søke til når jeg har lyst til å slutte. Eller ta en pause. Eller bare «hoppe over» det ubehaget jeg må utsette meg for. Jeg kan ikke si at jeg gleder meg. Men jeg vet hvorfor jeg gjør dette. Og jeg skal ikke gi meg! Du kan gjerne få være med, og dele gjerne erfaringene dine på facebooksiden min. Jeg kommer ikke til å bruke tusenvis av kroner på hverken helsestudio eller personlig trener. Jeg skal gjøre dette selv. Fysiske øvelser på egenhånd og tur! 4 dager i uken! Og jeg skal komme i form, og kanskje, bare kanskje, begynner jeg å synes det ikke er så ille etterhvert…
Er du med?