Hvordan skreller man en appelsin?

En mor kom inn på kjøkkenet. Der fant hun sine to tenåringsdøtre i full krangel om en appelsin. Moren stoppet dem og spurte hva i alle dager som sto på. Begge søstrene, røde i kinnene, bustet på håret og med «ild» i øynene var rasende. De forlangte begge å få appelsinen som var den siste som var igjen. Moren skilte dem, delte appelsinen i to og gav dem hver sin halvdel. Den ene datteren tok sin halvdel, skrelte appelsinen, kastet skallet i bosset og spiste fruktkjøttet. Den andre datteren skrelte appelsinen, kastet fruktkjøttet i bosset og brukte skallet til å lage en sjokoladekake.

Moralen?

Hvis de hadde snakket sammen, hadde den ene søsteren fått spise en hel appelsin, og den andre hadde kunnet lage dobbelt så mye kake, og ingen del av appelsinen ville blitt kastet.

Forleden tilbrakte jeg noen timer med en gammel venn. VI har vært venner i over 30 år, og når det kommer til politikk, står vi svært, svært langt fra hverandre på mange områder. Men når vi kommer sammen, så krangler vi ikke. Vi prater. Jeg lytter til ham og han lytter til meg. Vi kan være rivende uenige om både prinsipper og teorier, men i bunnen ligger det respekt. Respekt for synspunkter, meninger og kunnskap. Respekt for at vi er fri til å mene, og ikke minst så gjør vår gjensidige respekt av vi faktisk lytter til det den andre sier, uten å gå rett i skyttergraven med en gang. Og vi er enige om at de samtalene vi fører er både gode og fruktbare. Vi forsøker på ingen måte å «vinne» samtalen. Vi har bare en god samtale.

I dagens medievirkelighet har jeg inntrykk av at denne typen relasjoner blir sjeldnere og sjeldnere. Det er nesten slutt på den gode samtalen. «Enten er du enig med meg eller så er du idiot!» og «du må skamme deg for å mene de tåpelige tingene du mener» er de to mantraene som går igjen. Enten elsker du Greta Thunberg eller så hater du henne. Enten tror du jorden er i ferd med å kollapse under klimaendringene, og alle som ikke tror på det er idioter, eller så tror du at dette er syklisk og ikke mer farlig enn andre klimaendringer gjennom klodens historie. Og uansett hvilken side vi måtte stå på, så går vi umiddelbart til angrep på «de andre» som ikke mener det vi mener.

Må det virkelig være sånn? Kan vi ikke snart begynne å snakke sammen igjen? Faktisk lese det andre skriver, lytte til det andre sier, for deretter å tenke igjennom argumentene og svare på en god måte? Respektere hverandres udiskutable rett til å være uenige og fortsette samtaler?

Jeg tror dette er det som skal til for at vi kan få et mer inkluderende samfunn. Ikke starte med kritikk og sinne, men starte med dialog og interesse. Forsøke å forstå hva den andre mener og hvorfor. I boken 52 har vi et avsnitt om respekt. Det kommer av det latinske ordet Spectare – Å se. Re-Spectare betyr – å se en gang til. Se mennesket bak meningene. Se muligheten til dialog, se hvor den andre kommer fra og hvordan du kan komme i møte – ikke for å skifte fokus eller mening, men for å finne sammen slik at livet kan bli et hyggeligere sted å være, og vi kanskje kan nærme oss løsninger på alle problemene isteden for å bare skrike om dem.

Min venn og jeg konkluderte med at vi kanskje burde starte et nytt politisk parti: «Dialogpartiet» – for oss som tror på at en samtale består av BÅDE snakking OG lytting. Helst i noenlunde like mengder. DA kan vi kanskje komme videre med å ta vare på både kloden og menneskene. Akkurat nå har jeg inntrykk av at vi bare står stille.

Og tilbake til appelsinen – Det sies at du ikke både kan ha en kake og å spise den. I dette tilfellet kunne appelsinen altså tjent begges hensikt. Om de bare hadde tatt seg bryet med å prate med den andre hva de skulle bruke den til.

Er DU klar for den gode samtalen?

Recent Posts