Ser Du?

Når jeg skriver dette sitter jeg på et fly. Jeg har nettopp sett flyvertene fremføre “sikkerhetsballeten” sin med tilhørende briefing. Jeg fulgte med. Jeg tror jeg var den eneste. Rundt meg sitter alle og stirrer inn i en skjerm, eller en bok. Og det slår meg – Vi bryr oss ikke, for vi har hørt det før. Det er på en måte en gjensidig forståelse mellom flypersonellet og oss; “Vi må fortelle dette” tenker de. “Vi har hørt det før” tenker vi. Det ender bare opp med at noen ramser opp ord vi andre ikke hører etter eller bryr oss om. Og så slår det meg hvor respektløst det er. Av alle involverte parter. Ingen respekt for budskapet, hva det betyr, de som fremfører det, for publikum, eller konsekvensene av å ikke få det med seg. Og – så tenker jeg: Hvor ofte ellers i livet er det sånn?

Hører vi etter når mennesker snakker? Ser vi etter når mennesker utfører handlinger? Jeg har tidligere skrevet om at vi kan være litt hund (https://www.david.genius.no/er-du-litt-hund/) når vi hilser på mennesker. Vise at vi er glade for å se dem. Men jeg tror kanskje vi må gå enda lenger inn på basics.

Jeg er en av dem som mener at når vi hilser på noen, så er det god folkeskikk å ta mennesker i hånden og å se dem inn i øynene. Treffer noen jeg kjenner godt, foretrekker jeg ofte å gi en klem. Jeg er glad i fysisk kontakt, og etter å ha testet flere ganger, er “fysisk berøring” mitt første “Love Language” (https://www.5lovelanguages.com/). Men stadig vekk treffer jeg mennesker som viker med blikket når de hilser. De ser meg ikke. De er mer opptatt av å stirre på et eller annet punkt jeg ikke ser, eller i en skjerm, eller noe annet. Og da kommer jeg til poenget: Hvor ofte ser vi IKKE det eller de som er rundt oss? Ikke nødvendigvis fordi vi ikke bryr oss – men fordi vi er alt for opptatt av vårt eget? Derfor ser jeg på flyvertene når det går igjennom sikkerhetsinstruksen. Fordi jeg vil gjøre jobben deres bittelitt triveligere. Vise at jeg bryr meg, og det i alle fall er en tilstede som hører etter.

Den samme mekanismen trer i kraft på skolefremvisninger. Skolekoret synger, de tilstedeværende skravler. Uten å vise noen som helst respekt for barna som har øvd og synes det er stas å fremføre det de har lært. (https://www.david.genius.no/har-vi-respekt-for-det-andre-gjor-for-oss/) Spør deg selv: Når tok DU initiativet til å ønske ekspeditøren på butikken en God Dag sist?
Jeg sier ikke at alle er sånn, men jeg ser det alt for ofte – altså er det, etter mitt skjønn, alt for mange som gjør dette.

Så tror jeg på ingen måte at dette er fordi vi bevisst ikke bryr oss. Jeg tror rett og slett det er fordi vi er alt for lite bevisst på det som foregår rundt oss. Om vi blir flinkere å tilnærme oss verden med innstillingen “hva kan jeg gjøre for deg” isteden for “hva kan du gjøre for meg” er noe av det første vi blir tvunget til å gjøre, nettopp å løfte blikket og se etter. Og om jeg da må ofre 2 minutters bok-tid på at de som forteller meg hvordan jeg skal opptre ved en nødssituasjon skal se at noen faktisk bryr seg om det de sier, ja da er det verdt det!
Vær tilstede i øyeblikket og se rundt deg. Da er det ikke måte på alle de kule tingene du kan finne, om du ser etter de…

Hva ser DU etter?

Recent Posts