Åpen hånd eller knyttet neve

En liten gutt hadde satt hånden sin fast inne i en liten vase. Han gråt og var redd, men fikk ikke hånden ut. Han gikk til foreldrene sine, og de forsøkte å lirke og dra for å hjelpe gutten med å få ut hånden av vasen uten å skade hverken gutten eller vasen. Vasen var nemlig et arvestykke fra en oldemor, og de ville helst ikke knuse den, selv om det selvsagt var den utveien de måtte velge om det ikke løste seg.

Etter å ha prøvd mye og lenge sa faren til den lille gutten: –Strekk fingrene dine ut så langt du kan og gjør hånden så smal som mulig, så forsøker vi å dra forsiktig en gang til. Gutten så på faren med store øyne og svarte: – men Pappa, jeg kan jo ikke strekke ut fingrene, for da mister jeg mynten jeg holder i hånden. Saken var altså at siden gutten holdt fast i mynten, ble den knyttede neven for stor, men når han slapp mynten, så fikk han hånden helt fint ut. Og etter at hånden kom ut, så kunne han helle ut mynten også.

Mange av oss har det på samme måte som den lille gutten. Vi er så opptatt av å holde fast i noe, at vi ikke kommer videre. Vi holder så fast på ting i fortiden vår, at vi ikke klarer å åpne oss for de mulighetene som ligger i fremtiden. Og så blir vi stående fast der vi er, uten å komme videre. OG veldig ofte, så er dessverre de tingene vi holde fast i, de samme tingene som stopper oss fra å utvikle oss, og å finne nye veier og ideer.

Vi lever i tider som ikke ligner på noe vi har vært igjennom før. Samfunnet er stengt ned. Forretningslivet er delvis stengt. Mange av oss som driver business er i ferd med, eller har mistet store deler av det vi møysommelig har bygget opp. Forretninger går over ende, mennesker står uten arbeid og vi får ikke engang lov til å gi hverandre en klem for å trøste. Vi skal holde avstand og vi skal (selvsagt) vaske hendene, og ingen av oss aner egentlig hvordan dette kommer til å gå. Selv om det dukker opp alskens sanger om at «alt skal bli bra igjen» så vet i alle fall ikke jeg hva «bra» innebærer. Jeg vet bare helt sikker på at verden ikke blir den samme igjen som den var før corona-epidemien kom.

Og da er kjernen i dagens blogg nettopp at vi må lære oss å akseptere det som er rundt oss, slippe taket i det som har vært, og se etter de muligheter som dukker opp når samfunnet og verden nå HAR blitt så annerledes. Vi har en felles forpliktelse overfor hverandre om å forsøke å gjøre verden til et bedre sted, om å forsøke å få handelen til å komme tilbake, om å forsøke å oppmuntre hverandre så godt vi kan.

Mer enn noensinne trenger vi vennlighet, hjelpsomhet, oppmuntring og glede. Mer enn noensinne ser vi krangling, vold, nedlatenhet, og egoisme rå som aldri før. Mennesker verden rundt hyler og skriker om alt de er mot, om alt de er uenige i, og om hvor dumme alle de som ikke er enige med akkurat DEM er. For noen år siden oppsto kampanjen «nok er nok» i Bergen. Det handlet om bompenger. Jeg har lyst til å stjele det uttrykket, men jeg vil heller si at det er nok krangling nå. Nok klamring til fortiden. Nok negative ord og tanker. Nok mangel på folkeskikk. Nok plyndring. Nok roping og fremfor alt, det er nok vold! Det er meg en gåte at vi mennesker ikke lenger evner å sette oss ned rundt et bord å snakke sammen. Nå sitter vi ved hver sitt tastatur og skriker til hverandre, for deretter å gå ut i tusentall og skrike til myndigheter og politi. Og som om ikke det er nok, så skal vi deretter skrive om historien, og lage skurker av mennesker som levde etter datidens idealer, fordi de idealene ikke passer inn i den politiske korrektheten som preger 2020. Og midt oppe i dette blir vi alle så uendelig mye fattigere, for vi mister fellesskapet. Vi mister troen på at vi sammen kan klare å skape en bedre verden. Vi bare krangler og roper.

Alt dette kan vi faktisk gjøre noe med. Vi kan si at «nok er nok» og begynne i det små med at hver og en praktiserer folkeskikk. Praktiserer måtehold. Vi kan, som jeg har skrevet om før, heller ha fokus på det vi er FOR og ikke bare brøle om alt vi er IMOT.

Men for å gjøre det, så må vi altså åpne hånden, og slippe mynten, sånn at vi klarer å dra hånden ut av vasen.

Og husk – en åpen og utstrakt hånd kan oppnå så uendelig mye mer enn en knyttet neve!

Klarer du å slippe?

Recent Posts